Trondheim 2020

Håndballspillere og trenere tar ett forsvar om gangen, ett angrep om gangen og én kamp om gangen. Men det går an å ha to tanker i hodet samtidig, og tenke både neste angrep og et mesterskap som ligger litt frem i tid.

Det gjør Marta og Zeljko Tomac. Det ligger mange angrep, forsvar, kamper og forhåpentligvis mesterskap mellom i dag og Euro 2020 – både for landslagsspiller Marta og landslagstrener Zeljko.

Far og datter har til gode å være med på et mesterskap i Norge. Zeljko har riktignok tatt del i et ”hjemmemesterskap”, men det var i Kroatia og med et helt annet bakteppe enn det som venter ham i 2020:

VM-trener for Kroatia
- I 2003 skulle Kroatia arrangere VM for damer. Bare et halvt år før mesterskapet sto forbundet med et uløst trenerspørsmål. Jeg ble kontaktet og spurt om jeg kunne ta jobben på så kort varsel. Jeg svarte ”ja”. 

- Men dette var, som du forstår, en helt annen situasjon enn den vi nå står overfor med Håndballgutta, sier Zeljko. I ti år har han nå vært en sentral brikke i trenerteamet for herrelandslaget vårt – de første seks årene med Robert Hedin som sjef og de siste fire med Christian Berge i sjefsrollen.

Zeljko Tomac sin rolle i støtteapparatet rundt Håndballgutta er å analysere både eget spill og motstandernes. Håndballprofessoren” (han skrev diplomoppgave i håndball ved 
universitetet i Zagreb) plukker kampene fra hverandre og analyserer hver minste detalj. Det er ikke et eneste videoklipp som Håndballgutta har – eller kan få – bruk for som Zeljko ikke har på sin datamaskin.

”Bedre” enn Frankrike
Den nitide forberedelsen er essensiell i alt det både Zeljko, Christian Berge og det øvrige støtteapparatet foretar seg. Resultatene har ikke uteblitt: Fra å være et lag som nesten klarte å spille om mesterskapsmedaljer har ”Team Berge” nå i to mesterskap – EM i 2016 og VM 2017 – vært i semifinale og finale. Det er en prestasjon som ikke en gang regjerende verdensmester Frankrike kopierte.

Så er det ikke så rart at Håndballgutta og trenerne deres går til både EM i Kroatia de neste par ukene og ikke minst EM på hjemmebane om to år med svært høye ambisjoner.

Hårete ambisjon
- Å spille et mesterskap på hjemme-bane er stort. Noe av det første Christian sa da han overtok landslaget i 2014, var at vi skal være i stand til å spille om medaljer i kommende mesterskap.

- Det ble endatil sagt at dere går for gull i 2020, et ganske hårete mål...

- Kanskje det, men på den annen side så har de siste to mesterskapene gitt oss troen på at vi har et mannskap som kan være med å kjempe om mesterskapsmedaljer også i de nærmeste årene. Husk også at vi har et veldig ungt lag. Gjennomsnittsalderen vår er på ca. 26 år. Jeg undersøkte litt om 
lagene som har vunnet OL-gull (2020 er også OL-år...), og ingen av dem har hatt en spillertropp med gjennomsnittsalder på under 30 år, sier Zeljko og legger til:

- Mye av det vi allerede gjør nå er med tanke på det som skal skje på hjemmebane om to år. Vi har stammen i troppen som kommer til å spille EM i Trondheim, og jeg ser ingenting som tyder på at vi ikke kan opprettholde den høye målsettingen om å gå for gull i Euro 2020.

Kneet i fokus
For Marta Tomac har de siste månedene vært kjedelige, men også lærerike. Kjedelige fordi korsbåndskaden hun pådro seg 15. mai i fjor har satt henne på sidelinjen, når Vipers og Håndballjentene har spilt.

Den første måneden etter operasjonen 30. Mai, dro Marta til Kroatia for å kunne drive rehabilitering under sommervarme forhold og med dyktige fagfolk til stede på hver eneste økt.

- Jeg følte at man her i Norge var litt skeptisk til at jeg skulle dra til Kroatia for opptrening. Man var litt redd for at det skulle drives litt for aggressivt. Men faktum er at da jeg kom tilbake og skulle i gang på Toppidrettssenteret, så var fagfolkene der overrasket over hvor langt jeg var kommet med opptreningen, sier 27-åringen, ikke ukjent med langt skadeavbrekk også før korsbåndskaden: I slutten av oktober i 2013 måtte en lei skulderskade under kniven. Det ble håndballstopp i åtte-ni måneder.

Fornuften seirer...
Opptreningen etter fjorårets kneskade går fortsatt fint. Nå er Marta litt i tenkeboksen på om hun skal prøve seg i spill mot slutten på sesongen eller om hun skal vente til neste sesong med å komme tilbake på banen. Det kan virke som om hun lar fornuften råde og bruker tiden frem til sommerferien til trening og ikke kamp.

Men om det siste halve året har vært kjedelig kampfritt, så har Marta brukt tiden til andre ting; intensivert økonomistudiene og vært sendt ut på sponsoroppdrag for klubb og landslag:

- Og det har vært lærerikt fordi det har gitt meg muligheten til å se håndballen fra en annen side og også å få anledning til å treffe nye folk, knytte nettverk.

Slow starter blant Håndballjentene
Marta er en slow starter hos Håndballjentene. Én av årsakene er naturligvis at hun både i aldersbestemte klasser og som senior spilte for Kroatia. 11 A-landskamper endte hun med frem til 2009. Seks år senere debuterte hun for Norge. Nå står hun med to mesterskapsgull (VM og EM) og er supermotivert for å bli kampklar og gjøre seg aktuell for Håndballjentene.

”Å spille EM i Trondheim er en drøm”
- Jeg har spilt bare én landskamp i Nidarøhallen, og det var for Kroatia mot Norge. Det ville vært supert å kunne spille et mesterskap på hjemmebane; Trondheim er jo fortsatt hjem, selv om jeg spiller for Vipers nå.

- 2020 er et stykke frem i tid, men det dukker uansett opp i tankene fra tid til annen. I tillegg til EM på hjemmebane så er det jo også et olympisk år. Å klare å kvalifisere seg for laget til de to mesterskapene, det er en drøm for meg, sier Marta.

Livet etter 2020
Hva så med tiden etter 2020? Når håndballkikkerten også dit for far og datter Tomac?

Zeljko: ”Det gjør den vel ikke, men kanskje er det da tid for å si takk for seg som del av trenerteamet for Håndballgutta. Vi får se.”

Marta: ”Foreløpig er jeg ikke der. 2020 og landslaget er mål og drøm. Men jeg har jo lyst til å spille håndball etter det også. Og så har jeg sagt til Byåsen at en dag kommer jeg tilbake til byen og klubben...”

Tekst: TORE SÆTHER